|
About |
News |
Search |
Library |
Gallery |
Music |
Shop |
Links |
Contact |
Guestbook |
* |
Den Onna Roså *
Et eventyr av Svein Magnar Lie.
Fårrord te' lesaren: Dette e' skreve sånn så eg snakke. De' kann darrfårr varr
litt tongt å lesa i bejynnelsen, menn ein kåmme inni de' ittekvert. Dialekten e' i frå
Karmøy, Skudeneshavn. * Denn Onna Roså e' basert på ein sanne drømm.
De' e' ein grå å triste høstdag i Oktober. Eg sitte aleina her i stolen, å glor apatisk på ein gammale ring. Utfårrbi pøse regne ner i frå svarte sjyer. Ringen e' de' einaste så eg har ijenn frå na, frå Mary, frå denn herligaste jentå eg noggen gong har kjennt. Viss eg ser jubt Nåkk inn i denn ovale blo-røe steinen, kan eg se na fårr meg ijenn. Dei smilanne mandel brune auene, smile, latteren, de' långa bølgeta bruna håre, dofftå, denn mjuke varme stemmen.
De' heila bejynnte fårr ett par månar siå. Eg hadde nettåpp flytta te London i fårrbindelse me jåbben. Der hadde eg fonne meg ein koselige liten leilighet i utkanten av byen, i ett nabolag så va prega av viktoriansk 1800-talls arkitektur. De' va månge svære villaer her, me store, narrmast parkmessigt annlagte hagar. Villane, så ein gong i tiå barra romma ein familie å tjenerane, e' nå delt åpp i flære små leilighetar, te passa dei nye ti'ene, te passa markedskreftene. De' va ein sånnein leilighet så eg hadde flytta inn i.
Eg trivdes gått i dei nye åmmjivelsanne mine, de' va møje mær sjel øve dette nabolage, der kvert hus hadde sin egen stil, sitt ege' særpreg, grønne hagar øve allt, så vitna åmm ei storhetsti' så fårrlengst va fårrbi.
Eg hadde vell budd her i ett par månar før eg blei kjennte me Mary. I løpe av denn tiå hadde eg ikkje blitt kjennte me så mången, eg følte meg ensåmme å savna ein venn. Utenåmm dei så eg åmmjekks på jåbben; va de' vell stort sett barra TV'n så eg hadde sosial åmmgang me itte atte arrbeisdagen va øve.
Ein dag eg va på vei him i frå jåbben, kåmm eg fårrbi ei dama så sto å sleit me å få åpna ein gammale smijerns port. Eg ståppte åpp, å tebøy meg å jellpa na. Ide' eg snakkte te na', snudde hu seg så brått åmm att eg ståkk, de' va såmm åmm eg hadde tatt na på farrsk jarrning i nogge 'u ikkje hadde låv te. Hu såg på meg me' ett fårrfjamsa ansikt, darr va stillt ett øyeblikk, før me begge braut ut i latter. - Beklage, sa eg, de' va'kje meiningen å skremma deg sånn. - Nei, nei, du jore'kje de', sa 'u me ett smil, de' va barra de' atte eg va så jubt inne i mine egne tankar att de' kåmm litt øveraskanne på meg ser du. Eg jekk bårrt te porten, tok gått tak i klinkå, å skudde te. Porten glei åpp me ett surt skrik. - Ann hadde visst trengt litte granna smøring denne her, sa eg; mens 'u plokkte åpp handle-påsane sine. - Ja eg har tenkt å få jorrt nogge me denne porten her lenge nå, sa 'u, menn eg utsette de' heila tiå. Eg e' litt trege av meg sånn. - Ja, kinn e'kje de', stemmte eg i; gla fårr å ha fonne noggen å snakka me. - Vell, takk fårr jelpen, sa 'u, de' va snillt av deg. 'U va kåmmt seg innfårrbi porten nå, å va i fard me å lokka Ann ijenn. Eg prøvde desperat å kåmma åpp me nogge mær å sei, fårr å dra ut samtalen, menn ingenting viseligt dokkte åpp. - Fårresten eg hette Tom å, øh ... bur rett åppi gatå her eg o' ... øh ... kannsje me treffes ijenn ? Spørrsmåle blei henganne desperat i lausa loftå. 'U såg betenkt på meg, å sa atte jo kannsje de'. Porten slo ijenn. 'U bejynnte å gå åppøve mot huse. Eg kåmm plutseligen på atte eg ikkje visste ka 'u hette fårr nogge, å ropte itte na : Øh ... Ka hette du da ? I de' eg hadde ropt, slo de' meg kor desperat de' heila måtte virka, å rekna'kje me' å få nogge svar. Menn te' minn store øveraskelse så snudde 'u seg, såg litt på meg, før 'u sa : Mary, eg hette Mary. Så fårrtsatte 'u videre åppijønå mot huse. Eg datt vekk i mine egne tankar, å blei ståanne me' porten å kjikka åpp på huse så 'u va gått inni. De' va åppført i denn same stilen så dei andre husene her i nabolage. Eg merka meg atte de' va usedvanlig dårligt ve'likehållt, de' sama va tefelle me' hagen, så vell vanskeligt konne kallas hage i de' heila tatt, villniss eller jongel ville vell vart mær dekkanne ord fårr de'. Eg tenkte noggen tankar åmm kor kjiipe fyren så eigde huse måtte varr, før eg kåmm te hektene ijenn.
Kor lenge eg hadde stått me porten å glåpt; vett eg'kje, menn eg blei flaue øve å tenka på ka månn fållk måtte tru åmm meg der eg sto. Så eg forrta meg avgåre. Gla å fårrnødde satte eg kursen jemmøve, kor TV'n å mikrobølge-middagen venta på meg.
Ett par dagar seinare, på vei jemm i frå kolonialen, såg eg nåkk ein gong Mary stå å streva me å få åpp porten. Eg tok mot te meg å jekk bårrt te na. - Hei, du har'kje fått fiksa porten din ennå ser eg. Mary snudde seg mot meg, å smilte jennkjennanne. - Nei, eg har'kje fått jorrt nogge me Ann ennå. Eg sa de' atte viss de' passte, så konne eg gått kåmma ner litt seinare å prøva å fiksa porten fårr na. Eg hadde nogge rostløysar å olja ligganne i verktøyskrine mitt jemma. De' blei 'u gla fårr, å itte atte eg hadde jelpt na innfårrbi porten avtaltes me å treffas seinare, å jekk kvar te vårt.
Ein liten time seinare sto eg me olje-kannå i hånnå å svingte porten lett fram å te bars, Ann kvein ikkje nå lenger. Mary sporrte åmm eg hadde lysst te å bli me åpp i hagen fårr å drikka ein kåpp me te, å de' takka eg villigt ja te. Så satt me på ein benk ute i hagen å drakk te å spiste små-kaker, mens me snakkte åmm laust å fast. Me fannt snart tonen, å samtalen fløyt avgåre i ett avslappa tempo, heilt te eg måtte sei takk fårr meg fårrde' atte eg sko på jåbb neste dag.
Huse så 'u budde i hadde 'u arva itte fårreldrene sine, de' va sjikkeligt kult; fårr de' va i same stann nå så nårr de' blei bygd. De' hadde aldrig vore åffer fårr modernisering eller åppussing, å va heilt fritt fårr såkalte moderne fassillitetar sånnt så elektrisitet å denn driten så fylle me' de'. Åmm kvellen va de' darrfårr gammle parafin lampar å stearinlys så lyste åpp inne i huse, å på kjykkene va dei gammle ve' ognane fårrtsatt i brok te matlagingå.
Mary va spesielle på månge måtar, hu levde ein tebaketrokken isolerte teværelse, leste aldrig aviser, å fjernsyn de' hadde u'kje. De' va sjelden hu i de' heilatatt jekk utfårrbi porten sin. Dei gongene de' sjedde va nårr hu motvilligt blei me meg ein tur på kafe eller ein spasertur i parken. 'U likkte seg best ute i hagen, der satt hu ofta på ein gammale trebenk å drakk te, leste jedna ei bok eller hållt på me' nogge hånnarbei'. Menn sjøl åmm hu likkte seg i hagen, så dreiv hu ikkje på me hage-arrbei av nogge slag, allt barra våkkste villt. De' va best sånn meinte 'u.
Mary jekk allti' me hanskar på, å 'u tok di aldrig av, ikkje ein gong nårr hu helste på meg. 'U sa de' va fårr atte 'u va allergiske mot mær eller mindre allt, å advarte meg spesiellt mot å kåmma bårrti na, 'u va nemmlig o' allergiske mot hudkontakt. Akkoratt de' tvilte eg nå litt på, menn repekterte alikavell ønske nass. De' konne jo varr andre gronnar te de' enn akkoratt de' så 'u sa, me hadde jo'kje kjennt kvarandre så lenge.
Ittekvert fårrsto eg atte ikkje allt sto bra te me Mary. Trur'kje 'u hadde noggen venner utenåmm meg. Traff iallefall aldrig på noggen jemma isjå na. Å nårr samtalane dredde seg inn på fållk så ein kjennte, så va de' allti snakk åmm noggen så 'u hadde kjennt, eller hadde møtt. Alle blei åmmtalt i fårrti; såmm åmm 'u ikkje lenger kjennte noggen andre enn meg.
Så eg prøvde å jellpa na, aktivisera na, drog na me ut. Øvetalte na te å kjøpa seg nye kler, å blei sjokkerte øve å åppdaga kor sjønne 'u egentlig va, akkoratt så askepått. Menn 'u jekk ikkje i dei nye klernå lenge, 'u vakkte åppmerksåmmhet, å de' likkte 'u ikkje. 'U sa atte 'u følte seg ekkel nårr fållk såg på na. Å derme' va de' tebars ijenn te dei gammle slittne fillene så 'u hadde ifrå før. Eg sa te na atte 'u såg ti år eldre ut i di, menn de' synns 'u barra va flått, å tok de' narrmast såmm ett komplemang.
De' va ein nydelige sommardag i juli, me satt ute i hagen å slappte av, snakkte åmm laust å fast, såmm så månge gånger før. Fogglanne sång sin aften-sang, å solå va bejynnt på sin ferd ner mot hårrisånnten. Ein konne merka de' på lyse atte dagen va bejynnt å slutta. Eg hadde kjennt Mary lenge nå, å fårrlengst fårrelska meg i na. Menn sjøl åmm me på alle måtar trivdes gått samen, så blei alle mine fårrsøk på tenarrmelsar avviste. Fårr meg virka de' såmm åmm 'u mær tvang seg onna, enn trakk seg onna.
Me satt på sia av kvarandre på benken, å eg la armen ronnt na. Me blei sittanne sånn ei stond. Eg såg på na, hadde lysst te å kyssa na, hu såg på meg me lengsel i blikke, å gradvis bejynnte me å gli mot kvarandre. Menn øyeblikke før lippene våre møttes, reiv hu seg laus, å eg blei sittanne frustrert å skoffa te'bars. Stemnigå, atmosfæren, øyeblikke, allt fårrsvant me ett trylleslag, poff.
Nå va de' ikkje fyste gången dette sjedde, å de' va såmm åmm nogge sprakk inni meg. Eg fårrlangte hissig ein fårrklaring i frå Mary, å sa atte me hadde kjennt kvarandre så lenge nå atte viss de' va nogge så va gale, så konne hu vell sei de' te meg. Viss hu stolte på meg, ultimatum.
Eg hadde jo lenge fårrstått att de' va nogge så plagte Mary, de' hadde gnagd på meg lenge, menn eg hadde rekna me atte de' ville årrna seg barra ein tok tiå te jelp. Menn ingen ting hadde sjedd, å eg følte meg såra, såra øve atte 'u ikkje stolte på meg, såra øve atte hu hållt nogge sjult fårr meg.
Eg tregde på atte eg hadde hissa meg sånn åpp nårr eg såg kor triste Mary blei. Hu såg på meg me tåreblanke auer, å bejynnte me lågmelt gråtkvalt stemme å fårrtella ein historie så ikkje konne varr sann.
Tom, sa 'u te meg, de' e'kje de' atte eg ikkje stole på deg, fårr de' jørr eg. De' e' barra de' atte eg ikkje heilt har visst kossen eg sko fårrklara deg koffårr eg e' så eg e. Redde fårr å myssa deg, redde fårr atte du ska gå i frå meg nårr du fårstår ka så e' gale me meg. Redde fårr å bli aleina ijenn, menn eg ska prøva alikavel. 'U fekk somma seg litt, å fekk nogge av glimmte tebars i aua.
U fårrtalte atte 'u va fydde i 1884, å va denn eldsta av tri systrer. Faren hadde tjent seg rike på tåbakshandel me Amerika, å 'u hadde darrfårr våkkst åpp i ett øvre-middelklasse miljø. Videre va de' denn vanlige historien i frå denn tiå, me å våkksa åpp te å bli ei danna dama, go' hustru, gått jiffte, go' mor, å allt de' der.
Hu hadde deltatt i selskapslive, å darr hadde vore belierar, menn dei så hadde vore verrt å samla på fåretrakk å kurtisera systerene nass i plassen fårr henna. Hu konne ikkje på noggen måte konkurrera me deiras sjønnhet, eller vitalitet i selskapslivet. Di va møje mær livlige å pratsåmme, å drog te seg de' mesta av åppmerksåmmheten, mens hu kåmm mær i bakgronnen me sinn mær rolige å dypsindige måte å varr på. De' hente atte 'u va misunelige på di, menn de' va såmm regel fårrbigåanne, allt i allt va 'u svært gla i familien sin, å dei i henna.
Så årå jekk, menn darr kåmm ingen mann. Fårreldrene nass hadde prøvd å få na jiffte, menn hadde te slutt jitt åpp. Tiå satte sine spor, sminken gredde ikkje lenger å sjula linjene i ansikte, å figuren hennas endra seg mær enn nogge kårrsett konne jørr nogge me. åmmjivelsane hadde itte kvert slått seg te ro me att hu va i ferd me å bli ei peppermø. Så de' blei te atte 'u jekk møje fårr seg sjøl, menn de' hadde 'u itte kvart vent seg te me.
Ein av dei styste gledene nass i denna tiå, va å vandra ronnt i denn store hagen så hørrte te huse. Faren nass hadde vore ein av dei fyste så bygde i dette åmmråde, så han hadde sikra seg ett stort lann åmmråde i te'knyttning te huse. Nogge av dette va seinare blitt sellt, menn fårrtsatt ville de' vell varr mær rett å kalla de' park enn hage.
U slutta brått å fårrtella, å kjikkte åpp mot himmlen. De' va bejynnt å skommra. - Kåmm sa 'u, å reiste seg åpp fårr å gå, så ska eg visa deg rose-hagen før de' blir fårr mørrt. Eg hadde fårr lengst konkludert me atte 'u trengte profesjonell jelp, menn hadde latt na fårrtsetta å fårrtella alikavel, de' såg ut så de' fekk na te å føla seg bere. Eg reiste meg åpp å fyllte itte na. Me jekk bårrtijønå ein gammale jengrodde sti, å mens me jekk, fårrsatte 'u å fårrtella åmm rosehagen sin.
Rosehagen låg ett stykke vekke i frå huse, å va åmmkransa av ein høge mur. Muren, så va øvegrodde av grønne klatreplanter, besjytta rosene mot ver å vind. Denn jore de' o' sånn atte dofftå av roser blei mær intensive innfårrbi muren.
Ein måren hu så vanlig kåmm fårr å sitta i rosehagen, va denn søta dofftå av roser vekke. I plassen fårr så va loftå fyllte me ein vonde svåvel lignanne stank, så fyllte heile hagen. Dei før så vakkre å røe rosene va bejynnt å vissna, kronblar dalte mot jorå, stenglane hadde myssta si kraft å rosehåvene hång motlaust ner mot bakken. De' va såmm åmm all livskraft va sugd ut å vekk.
Syne så møtte na denn mårenen hadde sjokkert na. Frå rosehave sitt jerrta spredte ein brune pest seg så ringar i vatne. Mens hu sto der konne 'u hørra rosene vissna å dø. De' knitra å knirka i visnanne kronblar å sviktanne stilkar. Snart va allt vissent å brunt, såmm åmm høsten kåmm å jekk i løpe av ein time.
Ei sot-svarte rosa triumferte me' rake stilk i jerrta av hagen, de' va allt så va ijenn av denn eingång så vakkre rosehagen. Hu blei skremte av de' hu hadde åpplevd å sitt, å språng grinanne vekk i frå hagen.
Neste dag virka de' så 'u hadde åpplevd dagen før uvirkeligt. Hu bestemmte seg fårr å sjekka, mær fårr å kvitta seg me tvilen enn nogge aent. Hu hadde greid å holla fasaden me frokostbore, menn va alikavell synligt prega av de' hu hadde åpplevd. Då hu bejynnte å narrma seg rosehagen, blei hu øveraska av å nåkk ein gong kjenna denn nydeliga dofftå av roser, møje ti'ligare å mær intens enn hu noggen gong hadde kjennt na før. Dofftå velta øve hagemuren, å slo imot na allerede før hu hadde gått ijønå porten.
Tvilen våkkste i na; konne de' varr atte hu barra hadde drømt de' så hadde sjedd dagen før ? Folle av fårrventningar å håp, jekk hu ijønå porten å inn i hagen.
Der inne va allt døtt, de' va'kje barra døtt, de' va'kje mær, svarte måll va allt så va ijenn. Te å me dei grønnkledde murane va svartsvidde, såmm åmm darr hadde vore ein gigantiske eksplosjon der inne i løpe av nåttå. Menn mitt i hagen sto denn vakraste blåmmsten i varrden, noggen gong. Dens sjønnhet å glanns øvejekk hennas fårrstann mær enn hu noggen gong kåmm te å fårrstå. På ein mirakuløse måte hadde denn øvelevd sjebnen te ressen av hagen.
Me kåmm fram te rosehagen, Mary åpna porten å me jekk inn. Der inne sto de', akkoratt så hu hadde fårrtellt meg, ei enslige rosa mitt i hagen. Denn va åmmjitt av svarte måll, de' våkkste ikkje nogge aent der. I heile hagen såg eg ikkje så møje så ei spira av grønt. De' va ein starrke kontrast imjyddlå denn blo-røa roså å denn svarta mållå så 'u våkkste åpp av. Fargane hadde ein uhyggelige intensitet, såmm åmm 'u lyste av seg sjøl å ikkje trengte lys fårr å bli sitt. Sjøllysanne. Sjølfårrsynte. Sjølinnlysanne. De' virka såmm åmm heile denn store hagen va bygd utelokkanne te æra fårr denna eina roså. Der konne denn stå i fre å stråla ut sin blendanne glans å kvalmanne dofft, øve ett sterilt å livlaust landskap. I skommringå blei me ståanne der, såmm trållbondne, å stirra på roså.
Eg kjikte te sies, å ståkk nårr eg såg Mary. Hu sto stive så ei statua å såg rett framfårrbi seg. Hate velta or auene på na, å 'u sa te meg me ein iskalle å bitter røst : - Der Tom, har du kilden te all minn smerte, te all minn fårrtvilelse, te allt så e' gale i allt. Eg hadde aldrig sitt na sånn før, å i skommringå såg de' ut såmm åmm 'u ikkje enste atte eg va darr i de' heila tatt. Heile atmosfæren va ekkel, såmm å gå ronnt på kjerkegåren åmm nåttå. Eg fekk frysningar på ryggen, å hadde mest lysst te å kåmma meg vekk i frå heila greiå. Eg tenkte eg sko spørr na åmm me ikkje sko gå tebars te huse, menn eg fekk meg ikkje te å bryta meg inn i tankane nass. Menn hu kåmm te seg sjøl ijenn åmmsider, å fåreslo sjøl att me kåmm åss te helvete vekk i frå denne plassen.
Mary fårrtsatte å fårrtella på veien tebars te huse. Hu sa de' atte i tiå itte atte Rosehagen va blitt raserte, så hadde 'u trøsta seg me de' atte darr ijallefall va ei rosa så hadde øvelevd katastrofen, å atte denn te jennjell va blitt møje finare enn noggen av dei andre rosene. Så de' blei te atte eg fårrtsatte me dei daglige spasersturane mine te Rosehagen, sa 'u åppsummeranne, fårr å sitta på benken der å tenka i fre å ro.
Eg satt mången gånger lenge der å barra såg på roså. Av å te va de' såmm åmm 'u snakkte te meg. Eg trudde i bejynnelsen atte de' barra va minn egen fanntasi så innbilte meg de', fårr eg likkte å dagdrømma fårr å få tiå te å gå nårr eg jekk fårr meg sjøl. Av å te tok de' av.
Nårr eg satt lenge nåkk å såg på roså å tenkte, blei sinne mitt fyllt me allslags marrkelige tankar. Marrkelige idear fløyt ijønå håve mitt. Tankar åmm makt å konntråll, ære å berømmelse, å udødelig sjønnhet.
De' va spesiellt tankane åmm ufårrjengelig sjønnhet så besatte meg. Eg tenkte såmm så atte viss barra eg hadde roså sinn sjønnhet så ville live mitt vart så møje bere, så møje mær. Eg hadde ikkje trengt å gå ronnt fårr meg sjøl, eg hadde'kje trengt å varr aleina, eg konne vore åmmsvarrma av beondrerar så konne kåmma narrme, menn aldrig samen. Foll av sjøltillit ville eg vær ein attraksjon i selskapslive, del av fållks bevissthet å konversasjonar, allti invitert, beonndra, misunte, ønska, ittetrakta, perfekte, spesielle, unike, best.
Ein dag talte roså te meg, å varrden eksploderte i ein feberdrømm av følelsar å visjonar. Denn sa : Vil du bli så meg, vil du ta del i minn sjønnhet, så bøy deg ner å rør me tornene mine. Bloe så då falle te bakken vil bli ett symbol på pakten vår. Du blir minn våkktar å beonndrar, å får ta del i minn sjønnhet, minn evighet.
De' va mær enn eg konne sei nei te, å eg bødde meg ner å knytta hånnå ronnt tornenes rose. I de' eg kjennte denn stikkanne smarrten, blei all livskraft sugd ut av meg, å eg seig i samen på bakken. Roså strålte å pulserte i intensitet, frå mørke røtt te ein unaturlige elektriske blåfarge såmm blitz lyn. Eg blei øvevelda av anger å angst; så blei allt mørt å varmt å roligt å trygt.
Allerede dagen ittepå bejynnte endringane i utseende mitt å visa seg. Linjene i ansikte va likksåmm ikkje så jupe lenger; å i vekene så kåmm, så jønåjekk eg så store fårrandringar, atte fållk så ikkje hadde sitt meg på ei stonn, mesten ikkje kjennte meg ijenn.
Darr kåmm ei ti der allt jekk sånn så eg allti hadde drømt åmm. Foll av sjøltillit brilljerte eg i de' sosiala livet. Allt såg ut te å gå bra fårr meg, å framti's utsiktene va lyse, heilt te allt snudde seg mot meg. Fållk ronnt meg bejynnte å bli sjuke, å daua av ukjennte uhelbredelige sjukdåmmar. Heile familien minn, vennene mine, fårrlåveden minn, alle ronnt meg strøyk me. Doktorane va makteslause, å sa dei aldrig hadde åpplevd nogge lignanne. Darr va jo sjølsagt mången teoriar ute å jekk, allt i frå virus te sjeldne tropiske sjukdåmmar, menn de' einaste darr va sånn noggelonde enighet åmm va atte alle pasientane hadde starrke symptomer av fårrjiftning.
De' va'kje før i itteti atte eg fårrsto ka de' va så egentlig hadde sjedd, å denn åppdagelsen knuste jarrta mitt totalt. Eg e'kje lenger del av naturen, menn i strid me ann. - Her ska eg visa deg ka eg meine. 'U tok av sigg denn eine hansken å bødde seg ner mot bakken. Me naken hånn tok 'u bårrti ein fine blåmmst så sto der. Blåmmsten vissna me ein gång. Jorå tok te bars allt 'u hadde jitt. - Dette e' fårrbannelsen minn, allt levanne eg tar i ... dør. Eg e' jifftige. U bejynnte å grina.
Eg prøvde å trøsta na, å i ett svakt øyeblikk lot 'u de' sje. Eg torrte tårene i frå kinne nass, i de' hu plutselig reiv seg laus, å rygga bakøve så brått atte me mesten datt øveende begge to. Hu såg på meg me store fårrskrekka auer, - ka e' de' du jørr, skreik 'u te meg hysterisk, fårrstår du ka du har jorrt ? Har du'kje hørt ka eg har sagt ! Nå kåmme du te å dø, nå har eg drept deg 'o, sa 'u, å snudde seg vekk i frå meg. Eg lot na varr i fre så 'u konne få roa seg ner. 'U sto der me ryggen te meg. Me jevne mjydlårom kåmm darr noggen såre hikst, så blei de' stillt. 'U torrte tårenen sine å snudde seg mot meg - Sårry, sa 'u me ett unnsjyllanne smil, de' va'kje meiningen å bli sinnte på deg. Nå hadde hu roa seg heilt ner, å va rolige å åvannpå å fjåke ijenn.
Kåmm, sa 'u å ga meg ett kjyss på kjinne. La åss gå inn så ska eg stella i stann ett fint målti te åss, så kan me glømma allt dette her. La åss nyta denne kvellen såmm åmm denn sko varr denn siste, å mårendagen aldrig kåmme.
'U stellte i stann ett sjikkeligt kånge målti, me levanne lys å masse go' mat. Me satt å spiste å koste åss, samtalen jekk laust å ledigt, flørtanne, romantisk; aldrig før hadde eg sitt na så livlige å avslappa. De' va såmm åmm 'u endelig hadde sleppt seg sjøl laus, å kåmmt ut av skalle sitt.
Ti'ligare hadde eg trega på atte eg hadde konfrontert na, menn sånn så de' såg ut nå va eg gla fårr atte eg hadde jorrt de'. De' hadde vore ein påkjenning både fårr meg å henna, å problemene å vrångfårestillingane nass, va verre enn eg hadde fårestillt meg. Menn sånn så me hadde de' nå; der me satt, så såg de' ut så de' heila hadde jorrt na gått.
Itte måltie trakk me inn i ståvå. 'U satte på ein rolige sang på denn gammle sveive grammofonen sin, å sporrte me glimmt i aua åmm eg ville dansa; så me danste te knittringå av ein gammale vals, tett mot kvarandre, kråpp mot kråpp. Før platå hadde spelt seg ferige, va me begge så heite atte me rammla innijønå såveromme, me verkanne kråppar, sitranne av fårrventning å lysst. Me reiv av åss klernå, å elska så dyr te mårengry, før me utmatta såkk samen i åmmfavnelse; tappte fårr ennarsji, å kviskra små søte or' inn i øyrene te kvarandre, før me sovna tett innte kvarandre.
De' va långt ut på dagen nårr eg våkna. Eg strekte ut hånnå mi fårr å kjenna itte Mary, menn 'u va'kje der. 'U hadde vell våkna før meg, å latt meg sova videre i fre. Eg låg i sengå å drog meg. Hørrte itte lydar så konne sei meg ka Mary hållt på me, menn hørrte ikkje nogge. Eg tenkte te bars på de' så hadde sjedd igår, de' hadde vore ein bejivenhetsrike dag me ein lykkelige slutt. De' va heilt stillt i huse. Einaste lydane eg hørrte va fogglane så kvittra utfårrbi såveromms vindue. Eg bestemmte meg fårr å stå åpp, å jekk ner på kjykkene fårr å sjå itte Mary. Der møtte eg ett folldekka frokåsstbor, å satte meg ner. På tallarkenen framfårrbi meg låg darr ett sammenfolla pergament me mitt navn på. Eg åpna de' å bejynnte å lesa, smilte me meg sjøl ide' eg jennkjennte hånnskriftå te Mary:
Kjære Tom, takk fårr i går, de' va denn heligaste kvellen eg noggen gång har åpplevd. Eg har gått fårr å jørr de' så eg sko ha jorrt fårr lenge siå. Nårr roså e' øylaggde, fårrsvinne denn onna kraftå, å du får leva videre. Eg fårrsvinne me roså, men eg har levd på roså si nåde allt fårr lenge nå. Stadig utsatt de' uungåeligga, aldrig hatt mot nåkk nårr de' kåmm ner te de'. Å jo lenger du vente, jo hararre klammre du deg fast. Eg gredde å bestemma meg endeligt igår. Eg visste atte nå kåmm og du te å dø, sånn så alle dei andre før deg. Det kann eg ikkje la skje, å eg kjenne løysningen på de' heila. Sko ønska darr va ein aen vei, men de' e' darr'kje. De' å bli kjennte me deg, denn tiå me tråss allt fekk isamen, jore de' mesten varrt å leva all denna tiå. Ta vare på deg sjøl Tom, kjærlig hilsen Mary.
De' va de' sista eg hørrte ifrå Mary. Eg såg na aldrig mær ijenn. Kor 'u blei av vett eg'kje. Eg fannt na aldrig, sjøl åmm eg lette itte na långt å lenge.
Nårr Mary fårrtsatt ikkje hadde dokka åpp itte atte eg va ferige me frokåsten, bestemmte eg meg fårr å gå å kjikka itte na i rosehagen.
Menn nårr eg kåmm framm va hagen tomme. Roså låg på bakken, brekkte tverrt av. Eg jekk narrmare fårr å kjikka, å åppdagde nogge så sjein nere på bakken; rett på siå av roså. Eg bødde meg ner. Plokkte de' åpp. Jarrnen ståppte åpp. Jarrta såkk. Ein ring, ein ring, ein gammale ring. Marys ring.
*